Historisk utblikk

Denne vakre høstdagen i oktober møtes vi i en veletablert, gammel katolsk bastion på Oslos østkant, nemlig St. Hallvard kirke på Enerhaugen. Menigheten er Norges nest eldste; etablert 1890 – en tid da Den katolske kirken i Norge var i vekst etter å ha vært forbudt i landet siden reformasjonen. Og nettopp her sitter et stort og viktig stykke katolsk kirkehistorie i moderne tid. Men hvem var menneskene som sognet hit til denne menigheten i dens spede begynnelse?

 

Jo, det var vel mest nesten litt som i dag også, kan man si; en del norske konvertitter til katolisismen, og i tillegg mange innvandrere som var kommet og bosatt seg i Oslo, gjerne i all hovedsak på grunnlag av sitt yrke. De var gjerne av yrkesgrupper som det fantes nok av på kontinentet på denne tiden, men som var etterspurt i Norge. De var både ingeniører, akademikere, håndverkere og kunstnere. Disse katolske arbeidsinnvandrerne kom fra Tyskland og Frankrike, men det var også noen fra Polen, Nederland og Italia. En god stund var St. Olav menighet i Oslo det eneste stedet i landet det ble feiret messer på fast basis. Men så ble altså St. Hallvard menighet skilt ut fra St. Olav menighetssogn som egen menighet for Østre Aker, som området øst for Akerselven som renner gjennom Oslo ble kalt den gangen. Katolske prester ble sendt og kom til landet for å betjene legfolk her, og for å drive med katolsk misjon – da det var blitt åpent for det. Og det gjorde også søsterordener med sterk sosial profil. Likevel er det først i etterkrigstiden (etter 1945) at Den katolske kirken fikk en mer betydelig tilstedeværelse i Norge, da også gjennom noe økt konvertering til katolisismen og samtidig økt innvandring og arbeidsinnvandring av mennesker og yrkesgrupper som det norske samfunnet hadde sterkt behov for, og nytte av, i den økonomiske og sosiale vekstfasen landet gikk inn i etter krigen. Og hele tiden har misjon og evangelisering fortsatt å spille en viktig rolle gjennom undervisning og diakonalt arbeid, hånd i hånd med det daglige livet. Å feire messen, høre evangeliet, tale om evangeliet og utøve Kristi gjerning, var og er til sammen ulike og like viktige sider av samme sak for den katolske minoriteten i landet, den gang som nå.

 

Kirkebygget

Lenge hadde ikke menigheten noen egen kirke. Lokaler til å feire messe ble leid i en lang periode. Og mange av medlemmene fortsatte også å gå til messe i St. Olav domkirke. Det var først så sent som i 1966 at St. Hallvard kirke og kloster sto ferdig og ble innviet. Og man kan godt si at det var lang ventetid på en kirke for katolikkene på Oslo øst, men så ble det i alle fall et crescendo av et kirkebygg til gjengjeld. I internasjonal sammenheng regnes dette i arkitektmiljøer nesten som et underverk, som studenter helt fra Japan har kommet valfartende for å se og oppleve. For det kan trygt legges til at selv om ikke alle har vært like begeistret for dette bygget (for det er selvsagt lov å ha ulike oppfatninger om ting), så har dette bygget likevel et unikt særpreg blant arbeidskirkebygg fra 60- og 70-tallet. Utformingen av kirkerommet og de tilstøtende lokalitetene skaper en meditativ og sakral atmosfære – brutalistisk arkitektur preget av streng minimalisme og enkelhet; dagslys, skygge og mørke i utstudert samspill på rå og rene flater av brunt tegl og grå betong – et sterkt arkitektonisk ideal i samtiden, som St. Hallvard kirke i praksis ble et så vellykket uttrykk for.

   

Det er i lys av fransiskanerordenens etablering og tilstedeværelse i Norge vi også skal se dette kirkebygget. For det var, ikke minst, tegnet og bygget for å være et kloster. Og menigheten var i mange år drevet av fransiskanerordenen. Men i dag holder ikke munkene til her lenger. Nå er det bare menigheten her. Den ene siden av bygget deler de riktignok med Franciskushjelpen, en uavhengig stiftelse som driver med diakonalt og sosialt arbeid.

 

Yrende familieliv og katekese

Du får bare prøve å se for deg hvordan vi har full rulle her på en lørdag når 1. – 8. klasse er her på katekese, sier Huyen med et smil. Hun er kateketkoordinator. Menigheten leier da også lokaler på Tøyen skole, som ligger et par kvartler borte i gaten, for å få plass til alle barna og de unge som går her en gang i måneden. Mange foreldre er også med. De står vakt ute når det er friminutt, slik at barna kan være trygge ute i det lett trafikkerte området rundt kirken. På kjøkkenet står mødre og fedre og steker vafler til alle sammen – det er en ganske ny ordning vi har her i St. Hallvard, forteller Huyen. Hver katekeselørdag fyller duften av nystekte vafler hele bygget. Det er kjempepopulært. «Å, gi oss alltid disse vaflene …», har barna ofte sagt. Det er visst noe de aldri blir lei av. Men i fastetiden er det ingen vafler i katekesen, dessverre. Så vafler er det vi faster på her da, humrer Huyen.

Vi synes vi er så uendelig heldige her i St. Hallvard, medgir den unge kateketkoordinatoren. Det er som at vi ser at arbeidet vi har lagt ned i menigheten gjennom mange år bærer frukt rett foran våre øyne. Vi har jobbet så hardt med å finne gode måter å organisere og administrere katekesen, og så føler vi at ting kommer på plass; det er liksom som om skruer finner sine gjenger og toget glir av gårde på skinner. Kateketer og assistenter kommer; vi er heldigvis godt dekket i dag og mangler ikke folk. Og det er så herlig å oppleve! Da er det som om de utfordringene vi fortsatt står overfor fortoner seg omtrent som luksusproblemer, sier hun.

 

Lagspill og fremtidsplaner

Hele familien til Huyen er katolikker, og også hennes egne barn går i katekesen og deltar i andre kirkelige aktiviteter. Da er det klart at kirken og menigheten blir en veldig viktig del av ens liv, forklarer hun. Og det mest fascinerende med Den katolske kirken i Norge for meg er hvordan mennesker fra vidt forskjellige kulturelle bakgrunner virkelig finner sammen i menighetene. Her i Kirken finner vi det vi alle har til felles, selv om vi ellers kanskje er til dels ganske forskjellige folk. Når man jobber tett på familier i Kirken, slik som jeg gjør, møter man veldig mange ulike holdninger, meninger, livsstiler, familieformer og oppdragerstiler på nært hold. Og her hos oss tar vi imot alle familier og barn akkurat slik som de er – og vi forholder oss til dem alle slik de er og ellers lever sine liv. Vi kommer alle hit til kirken og katekesen for å ha sakramentalt felleskap med hverandre. Det er det essensielle vårt felleskap består i, forklarer Huyen, og legger til at hun synes alle i menigheten er veldig hyggelige folk. Man kan nesten si at vi blir som hverandres utvidede familier her og at kirken blir som vårt andre hjem, sier hun, også selv om folk her kanskje ikke ellers er så mye sammen på fritiden sin eller går på besøk hjemme hos hverandre. Her i kirken møtes vi.  

Katekesen samarbeider tett med resten av barne- og ungdomsarbeidet som foregår i menigheten; både ministrantlag og ungdomslag. Hvis vi f. eks plutselig ser at vi ikke får nok friminuttvakter pga. mye forfall hos foresatte, så vet vi at vi rett og slett kan kalle inn noen fra ungdomslaget. Og det er helt supert, for ungdommene på ungdomslaget vårt, SHUL, er gjerne så flinke til å sette i gang noe organisert lek for barna i friminuttene. Og det setter alle, både barn og voksne, veldig stor pris på.

Huyen understreker at en av de viktigste nøkler for å lykkes i menigheten er at de sørger for å trekke inn mange ulike folk, og at de benytter den kompetansen og de sterke sidene disse har. Her er alle som vil bidra velkommen og ønsket, og her kan man gi noe av seg selv som betyr noe for andre i menigheten. Ved å bidra som frivillig på noe felt her i St. Hallvard, kan man faktisk utgjøre en forskjell for andre mennesker, forklarer Huyen.

Og lyktes, det må man virkelig si at de har gjort i St. Hallvard menighet. Og nå er det bare å fortsette å stå på, holde stø kurs rett frem og folde alt av hender og føtter, sier Huyen og smiler. Vi håper at det fortsetter å gå rette veien slik det gjør nå, at barn og ungdommer opplever trivsel, godt miljø og godt felleskap i kirken – og at de tar alt dette viktige vi gjerne vil gi dem her, videre med seg som en verdi å gi videre. At vi kan skape dette positive sakramentale felleskapet, som er verdt for barn og unge å ta del i og leve videre i, er det aller viktigste for oss her St. Hallvard. Det er nettopp på dette området vi virkelig ønsker å lykkes, og det er fantastisk å kunne se at vi gjør det, avslutter Huyen.

Vi takker Huyen for møtet og den hyggelige samtalen i dag på hennes kontor i vakre, brutalistiske omgivelser, og ønsker virkelig lykke til med det viktige arbeidet hun, hennes kolleger og frivillige medarbeidere i St. Hallvard gjør.

Tekst og bilder av Camilla Cselenyi

 

Tilbake til hovedsiden (Kateketnytt).