Hvordan forholder Den katolske kirke seg til dødshjelp (eutanasi)? Hvilke former for nødvendig helsehjelp og sjelesorg mener Kirken vi plikter å gi personer som ligger for døden? Når mener Kirken det er lov å avslutte behandling?
Disse og en rekke andre spørsmål tas opp i Troskongregasjonens brev, «Samaritanus bonus – om omsorgen for personer i kritiske sykdomsfaser og ved livets slutt» (2020).
Samaritanus bonus» bruker Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan som tar seg av den ukjente som ligger skadet i veikanten, for å legge frem for oss et nytt sinnelag, med vilje til å sørge for pleietrengende og terminalt syke så lenge det måtte være nødvendig. Selv når det rent medisinsk ikke er mer å gjøre, er det fortsatt mye å gjøre menneskelig og åndelig sett. Brevet fremhever palliativ (lindrende) omsorg som et effektivt middel til å avhjelpe det fysiske ubehaget i en sykdoms- og dødsprosess. I tillegg må den syke oppleve seg verdsatt og elsket, som en unik bærer av Guds bilde. Riktig medisinsk pleie, medmenneskelig nærhet og god sjelesorg er nøkler til å gi døende og pårørende håp og mot til å holde ut sine lidelser. Som troende er vi personlig kalt til å vitne om kjærlighet i lidelsen.
Troskongregasjonen slår med dette fast Kirkens utvetydige ja til livet og prinsippene som gjelder i møte med holdninger som tar til orde for dødshjelp og assistert selvmord. Brevet instruerer også i hvordan pastoral omsorg skal gis i krevende situasjoner.
Dokumentet ble oversatt til norsk av Kateketisk senter og ugitt høsten 2022. LES HELE DOKUMENTET HER.