Spørsmål og svar om abort

Abort er å avbryte en graviditet med den følge at fosteret dør.

Det finnes to typer abort, medisinsk og kirurgisk abort. Ved medisinsk abort, som i dag gjøres frem til og med den 12. svangerskapsuken, tar kvinnen en sterk hormondose i form av tabletter. Dette fremkaller aborten. Selve aborten kan deretter skje enten hjemme (inntil 9. svangerskapsuke) eller på sykehus.

Kirurgisk abort kan man bare få utført på sykehus og skjer ved at livmoren tømmes med et vakuumsug. Ved sene aborter etter tolvte graviditetsuke, gjøres det en kombinasjon av medisinsk og kirurgisk abort. Man begynner med å ta tabletter med antihormoner slik som ved medisinsk abort, og to dager senere blir man innlagt og får en kombinasjon av tabletter å svelge samt stikkpiller for å sette i gang rier og fødsel av fosteret. Når fosteret er født, blir det gjort en utskrapning for å få ut restene av morkaken og minske risikoen for blødning.

I henhold til gjeldende abortlovgivning har kvinner i Norge rett til å ta selvbestemt abort til og med 12. svangerskapsuke. Etter 12. uke kan en kvinne ta abort frem til utgangen av 18. svangerskapsuke dersom det foreligger alvorlige grunner og hun har sendt begjæring til en abortnemnd. En slik begjæring innvilges ikke dersom fosteret antas å kunne være levedyktig; i praksis innvilges den ikke etter 22. uke, med mindre barnet har livstruende skader eller kvinnens helse trues av graviditeten. Det er viktig å huske at et barn i 18. uke er ca. 16 cm langt og at mange av barnets evner og sanser allerede er utviklet.
Det finnes for tidlig fødte barn som er blitt født i 21. graviditetsuke og har overlevd. Av de barn som fødes i uke 24 eller 25 overlever i dag 80 prosent.

I Norge foretas det under 12.500 aborter hvert år (12.380 i 2018). Omtrent hvert femte svangerskap har endt med abort. Fra 1990 har antall aborter gradvis sunket i Norge. Det høyeste antallet ble foretatt i 1989 (16 208 aborter). Avbruddsraten i Norge er nå temmelig lav, med 10,3 avbrudd per 1000 kvinner i fertil alder (15-49 år) i 2018, ifølge Folkehelseinstituttet (hvor Medisinsk fødselsregister har overtatt statistikkføringen etter Statistisk Sentralbyrå).

Kilde: https://www.fhi.no/publ/2019/rapport-om-svangerskapsavbrot-for-2018/ Besøkt 04.04.2019.

Den katolske kirke, likesom det store flertallet av andre kristne (og også muslimer), anser at menneskelivet starter ved unnfangelsen, det vil si i det befruktningen skjer. Det er da det nye mennesket med en unik DNA-profil skapes. Under svangerskapet utvikles så barnet gradvis for langsomt å bli levedyktig, men det finnes ikke noe tidspunkt under svangerskapet da det inntreffer noen markant forandring som gjør det ufødte barnet til et menneske. Derfor mener Kirken at det ufødte barnet må respekteres som et menneske helt fra begynnelsen av dets liv, det vil si fra befruktningen skjer, og at abort er et alvorlig moralsk onde.

I enkelte sjeldne tilfeller, når graviditeten innebærer en direkte fare for morens liv, må man – for å redde mammaens liv – gjøre inngrep som innebærer det ufødte barnets død. I de tilfellene aksepterer Kirken det ufødte barnets død som en uønsket konsekvens av å redde kvinnens liv, ettersom resultatet ellers blir at både moren og det ufødte barnet dør.

Man har forsket mye på spebarns og ufødte barns evne til å føle smerte, og har kommet frem til at jo yngre vi er, desto sterkere opplever vi smerte. Ufødte barn er altså vitterlig de som i aller størst grad er følsomme for smerte, og barnets nervesystem begynner å utvikles allerede i fjerde svangerskapsuke.

Selvfølgelig skal en kvinne få bestemme over sin egen kropp. Problemet er bare at det ufødte barnet er et eget og selvstendig menneskeliv med enestående anlegg. Det ufødte barnets celler kan klart skilles fra morens, og barnet har sitt eget blodomløp, sitt eget hjerte, sitt eget immunforsvar, og ofte en helt annen blodtype enn moren. Det ufødte barnet kan ikke betraktes som en del av morens kropp, men snarere som en gjest som helt og holdent er avhengig av næringen, oksygen og de omgivelser som finnes i kvinnen.

En voldtekt er forferdelig og ytterst ubehagelig, men er aldri det resulterende barnets feil. Dersom man tror på alle menneskers likeverd og rettigheter, kan man ikke påstå at barn som er blitt til ved voldtekt ikke har rett til å leve.

Den voldtatte kvinnen trenger sterk støtte fra sine omgivelser, men en abort kommer aldri til å straffe voldtektsmannen, gjøre selve voldtekten ugjort eller slette minnet. Tvert i mot kan kvinnen da komme til å lide av traumatiske opplevelser, både som følge av voldtekten og aborten. Undersøkelser som er gjort på kvinner som er blitt gravide etter voldtekt viser faktisk at flertallet ønsker å beholde barnet, men at mange som velger abort gjør det grunnet press fra omgivelsene.

Det er allment anerkjent at enkelte kvinner og til og med enkelte menn som har gjennomgått abort kan rammes av depresjoner og selvbebreidelse, selv mange år etter. I mange land tales det åpent om dette, og leger som utfører aborter opplyser kvinnen om risikoen for såkalt post-abort-syndrom før abortinngrepet foretas. I Norge snakkes det ikke mye om dette problemet.

Er det virkelig foreldrene som ikke ønsker barnet, eller blir de presset til beslutningen av omgivelsene? At et barn ikke er planlagt behøver ikke bety at det ikke kan bli svært velkomment.

Vi kommer aldri til å få bukt med fattigdomsproblemet gjennom å sørge for at fattige ikke får barn. Snarere har vi en plikt som medborgere til å hjelpe til med å skape et samfunn der alle er velkomne og der alle kan få hjelp. Dessverre gjøres det lite i Norge for å hjelpe utsatte kvinner som ønsker å føde sitt barn på tross av økonomiske vanskeligheter eller unge foreldre som velger å la barnet sitt bli født. I de undersøkelser som er gjort av unge mødre, finnes det ikke en eneste mamma som angrer på sin beslutning om å beholde barnet.

Er det virkelig foreldrene som ikke ønsker barnet, eller blir de presset til beslutningen av omgivelsene? At et barn ikke er planlagt behøver ikke bety at det ikke kan bli svært velkomment.